on holiday by mistake: september 2005

30 september, 2005

serieomtale: my name is earl

eg har nevnt my name is earl tidlegare. no har eg omsider fått sett dei to fyrste episodane (episode 3 går på lufta i sambandsstatane i neste veke), og er klar til å gje dommen.

fyrst bør eg kanskje forklare kvifor eg bryr meg og engasjerer meg i dette i utgongspunktet... vel, eg er jo frykteleg glad i tv-seriar generelt, hovudsakleg på grunn av moglegheitene dette mediet har når det gjeld utvikling av eit narrativ. både karakterane og handlinga (fokus, "pace", tematikk, "mood") kan gjennomgå ulike fasar av metamorfose på ein måte film aldri kan. det er seriane som greier å på interessant vis utnytte dette eg legg min elsk på. eksempel er mange, men spesielt the sopranos, six feet under, dead like me, deadwood og britiske the vice er alle serier som meistrer dette på ein glimrande måte. det subtile plotutviklinga i sopranos, som kan ta sesongvis for å forløyse seg, det sjuke forholdet mellom mora og systera til georgie i dead like me, den surrealistiske mørke spiralen karakterane i både the vice og six feet under sakte steig ned i - det er mange ulike måtar god karakter- og plotutvikling manifesterer seg på. ironisk nok er faktisk buffy the vampire slayer ein fantastisk god serie når det gjaldt karakterutvikling, som eg sikkert kjem til å rable noko om ein annan gong.

attende til earl.

med lovord som "dersom coen-brørne hadde laga fjernsyn, hadde dette vore det dei laga" og andre over-the-top utsegn var det ikkje små forventningar den amerikanske kritikarstanden leverte serien før han kom på fjernsyn (interessant å merke seg at episode ein vart gjeve bort gratis til alle abonnentane av entertainment weekly før han gjekk på lufta. eit veldig merkeleg stunt av nbc). nbc har lenge trengt ein verkeleg solid serie etter at abc har tatt opp konkurransen med hbo, showtime, og andre betalkanalar om å lage "intelligente" seriar (eg set det i hermeteikn avdi sjølv om lost er både spanande og interessant går produsentane framleis i dei mange fellene offentleg kringkasting alltid gjer når dei lagar tv-seriar). og dei manglar ein solid sitcom. så kvifor ikkje fusjonere dei to og lage ein intelligent sitcom?

earl er interessant. earl er artig. earl er sinnsjukt morosam innimellom. earl er godt laga. men earl er overprodusert. produsentane har frykta at dei ikkje skal greie å nå fram til publikummet, og køyrer på med meir artige flashbacks enn naudsynt, alt for mykje musikk (dette er ein av mine spesielle pet peeves), på bekostning av storyline, som i både episode ein og to kjem litt brått på etter stor oppbygging. det er akkurat som om dei byggjer ei kompleks trafikkmaskin, og så tek sykkelstien heim, og earl (gromguten jason lee) forklarar det i voice-overen som om det skulle vere den enklaste sak i verda.

synd eigentleg, for det er ikkje så mykje anna å trekke ned på, fordi dette er sex in the city utan sexen, byen, og glamouren, og burde fortent 44-minuttars episodar, ikkje 24 som ein annan studiositcom.

og karaktergalleriet er heilt herleg. earl er trailer trash, kona joy, orsak eks-kona hans ( jamie pressly) er seriøst trailer trash, broren til earl vert spela av ethan supplee, altså willem frå mallrats (og det seier eigentleg alt). merk også spesielt joy sin nye mann, "crab man", som har nokre heilt geniale gullkorn utan at eg skal gå inn på det no.

skodespelarane gjer ein ganske brukbar jobb, og manusforfattarane er ikkje heilt ubrukelege. men det kjem ikkje til å hjelpe: seriar har alltid småproblem som dei klarar å jobbe av seg om dei overlever fyrste sesong. mang ein kanonserie har sprunge ut av ein talentlaus fyrste sesong, så eg har tru på at earl kunne ha klart seg. men eg tvilar på at nbc, som har omlag like mykje integritet som eit tøffeldyr, let serien leve så altfor lenge. earl er ein fantastisk anti-helt, men nbc treng ikkje fleire anti-heltar enn eigaren sin (bill gates), og eg tvilar på at dei kjem til å halde på dette for lenge. det gjenstår jo å sjå, eg vonar sjølvsagt at dei gjer det, for eg likte dette ganske godt. ikkje noko eg hoppar opp og ned for (til det har eg jo som kjend stereo total, men openbart noko eg kastar bort bandbreidde og tid på å skrive om.

vi får sjå, eg kjem i alle fall til å følgje med på utviklinga. det er i alle fall ikkje høy.

28 september, 2005

plötzlich ist alles anders

argh!! sjølvsagt, etter å ha skrive ein fælslegt lang post, kræsja maskina. menmen, vi prøver på nytt.

intervjua med wt-guta er ferdige, og måndag byrjar vi å klippe. vi har eigentleg lyst å stikke nedom kommunen og hetse kulturetaten ein smule - konfrontere dei med ein del ting vi har "funne ut" gjennom vår "undersøkjande" journalistikk, men vi får sjå.

uansett, eg drog heim og såg the jacket. no skreiv eg eigentleg ein ganske lang bit om den filmen som eg ikkje gidd å skrive om att no; kanskje ei omtale seinare.

eg skreiv også litt om my name is earl, den nye serien til gromguten jason lee.

eg har fått tak i episode 1 og 2 av denne nye serien, og har tenkt å kose meg med dei i morgon. kort fortalt handlar han om earl, ein småkriminell skroting, som vert påkøyrd av ein bil like etter å ha funne ut at han har vunne fystepremien i eit lotteri. lotteribongen forsvinn, og earl vaknar opp på sjukehuset i morfinrus, og ser carson daly på mtv messe om korleis den som gjer godt mot andre får det godt sjølve. earl slukar dette rått, og bestemmer seg for å lage ei liste over alle han har vore kjip mot, og så spore dei opp og gjere det godt igjen til dei... serien vert samanlikna med coen-brørne sine filmar, og jason lee er jo genial, så dette gleder eg meg til å undersøkje sjølve.

for i kveld er det stereo total-konsert, og det har eg gleda meg til i månadsvis. eg veit ikkje kven andre som kjem, untanom håvard og kristian, men det kjem til å bli dritbra. eg og håvard skal chille borte hjå han fyrst, med nokre kalde øl og stereo total på, eh, stereoen og varme opp, hehe.

27 september, 2005

Why don't they show any porn in the morning?

ikkje så mykje å melde om i dag. eg og ole held fram med intervju med wt-festivalgjengen, som vi har sysla med dei siste dagane (og som vi burde gjort i desember i fjor, eigentleg...).

eg har omsider fått fatt i the jacket som eg skal kose meg med seinare i kveld. den har eg gledd meg til å sjå, og gjekk glipp av han på kino då eg var i brasil.

ellers, utanom ei feide med hastur på hans vevlogg om kven som er best av frankrike og tyskland (eg er jo den frankofile, han er svastikaelskaren), har eg rota meg borti ein islandsk vevlogg tilhøyrande ei ved namn esther. eg reknar med at ho er hyggjeleg, men eg forstår svært lite av samtalane i form av kommentarar i vloggen hennar, på henhaldsvis nynorsk og islendsk... mykje moro det.

og i morgon er det stereo total-konsert på kvarteret. denne herlege berlinduoen har omsider teke vegen hit, i høve phonofestivalen på det akadummiske kvarter. sjølv om det nye albumet "do the bambi" ikkje kan måle seg med klassikarane "musique automatique" og "my melody", er det slett ikkje gale, om enn noko monotont. eg reknar med vi får plenty gamle klassikarar også! DETTE er tysketing eg kan like, hastur! (forøvrig er FRANÇOISE CACTUS FRANSK! så det så. :-D )

no må eg gå, for intervjuobjektet skal plukke meg opp. skulle berre mangle, her køyrer vi gonzostil, så klart.

26 september, 2005

are there any morning papers yet?

sitatet ovanfor er henta frå vangelis' the city, frå 1990 eller deromkring. mannen som leverer replikken er ingen ringare enn roman polanski.

polanski har lenge vore ein av mine desiderte favorittar blant dei mange ypperlege forteljarane og regissørane der ute. om det er fantastiske, heilsprø komediar som the fearless vampire killers, or: pardon me, but your teeth are in my neck (1967) eller roman polanski's pirates! (1986), intense thrillerar som chinatown, frantic (1988), eller la neuviéme port (1999), eller gripande drama, som hans nest siste, the pianist leverer polanski arbeid som gong på gong markerer seg som både unike og meir virkningsfulle enn liknande verk (la neuviéme port er for øvrig ein av mine favorittar).

no kjem snart hans nyaste prosjekt, som hadde førpremiere i praha i helga, nemleg hans etterlengta filmatisering av charles dicken's oliver twist. eg skal ikkje bable like mykje som vanleg, men eg gledar meg svært til dette. i rolla som fagin finn vi uforlignelege ben kingsley, medan 12-år gamle barney clark speler oliver. polanski uttalte på ein pressekonferanse i høve premiera at han "was very sure that our Oliver Twist should not have the angelic look of the cherubs that I saw in my predecessor's adaptations".

filmen har også fått mykje merksemd grunna "eksperimentell" bruk av "obskur" lyssetting, mellom anna ved å la karakterane bli redusert til silhuettar som står fram sterkare jo mindre av karakterane som visast. det er jo sjølvsagt ikkje noko nytt med denne teknikken, som vi kjenner godt frå skrekkfilm, spesielt frå 20-40-talet, og som nyttast, i større og mindre grad, i filmar som fritz lang sin m frå 1931, og robert wiene sin das kabinett des doktor caligari. eller tilmed i frank miller og robert rodriguez sin sin city.

uansett... polanski sa vidare i pressekonferansen, "I wanted to do something totally different because I think that those [special effects] films mostly are mindless and bringing up the generation of viewers that are insensitive to any kind of emotion that transpires from the screen, they are only waiting for the next deafening sound or the next breath taking effect."

har han rett?

åja!!

gleder vi oss?

åja!!

lydspor: nouvelle vague - nouvelle vague

25 september, 2005

berre for å ha sagt det

i dag fekk eg eit hjarteleg gjensyn med min kjære og eminente ven og kollega kristian (hastur) sin vevlogg, som eg har klaga over mangelen på ei stund no. ho har nemleg vore nede grunna problemer med hardwaren til dei som driv han, og det var synd, for det hadde blitt eit lite rituale å sjekke epost og hastur sin vevlogg i same slengen kvar dag. faktisk noko av det som motiverte meg sjølve til å ta til å skvaldre på dette viset var mangelen av hastur sin.
uansett.
som min kjære ven påpeiker i dagens innlegg hevdar eg at "weblog" eller "blogg" burde heite "vevlogg", og derav "vlogg" for kort, på norsk. begge orda er strengt teke berre noko eg har funne på, av di eg tykte "blogg" kling sedvanleg dårleg på nynorsk (spesielt sidan det heiter verdsvev på nynorsk, og ikkje world wide web, som gjev namn til weblog i utgonspunktet). at "genia" i oslopressa skulle ta til å nytte blogg med to b-ar på norsk er jo heilt idiot i utgongspunktet - web heiter nett på bokmål (og vev på nynorsk) når ein talar om verdsveven. det naturlege namnet på bokmål ville då, i høve "reglane" som skapte ordet blog, bli "tlogg" - "vlogg" på nynorsk.
visvass? like mykje visvass som "ordet" blogg spør du meg. finst ikkje grunnlag for å skape eit slikt ord. men om oslopressa kan, så kan fanden pitle meg eg også. eg erklærer at det på nynorsk heiter "vevlogg", eller "vlogg" om ein vil være tåpeleg, og eg kjem til å konsekvent kalle det vevlogg (hovudsakleg fordi eg tykkjer "blogg" er eit usedvanleg idiotisk ord, som atpåtil kling svært dårleg - det er jo direkte ekkelt).

Blahblahblah, ferdig no.

-jbq.

lydspor: goldfrapp - supernature

filmomtale: dungeons & dragons 2: the elemental might

ok, ok... eg veit kva du tenkjer (hastur, min einaste lesar - nei, kristian, eg vert ikkje lei av det der ;-) ): d&d1 var ikkje verdt å sjå, dårlege fantasyfilmar kravlar kontinuerlig ut av treverket, og d&d sug svett susp uansett. men bær med meg her; kvifor eg i det heile gadd bruke tid og ressurser på å skaffe meg og sjå denne filmen i utgongspunktet kan no så vere (fuglane veit), men eg vart så overraska over det eg såg at eg no kastar bort bandbreidde på å snakke om det.

fyrst og framst: dette er ein film for folk som kjenner til d&d-rollespela frå før av. andre kan kanskje ha det moro med å sjå han, om dei likar lågbudsjetts fantasy, eller uk/litauiske samproduksjonar generelt (eg køddar ikkje). men filmen, i motsetnad til den horrible d&d1 (hvis einaste bærande element var at det verka som om karakterane i filmen var rollespelkarakterar med spelarar som ikkje tok spelet så seriøst - det vart faktisk artig om ein såg filmen med slike auge), ikkje berre byggjer på det faktiske spelet, men held seg overraskande nært til det. dette i så stor grad at ein skjøner at produsentane har spelt igjennom baldur's gate og icewind dale-dataspelene fleire gongar, for filmen minnar sterkt om desse.

noko av det beste med heile filmen er den fantastiske produksjonsdesignen. her har filmskaparane brukt illustrasjonane i rollespelbøkene som blueprints. frå klede til vapen til omgjevnader - alt overlever samanlikning med art designen som spelutviklarane jonathan tweet & co har forsøkt å mane fram i rollespelet.

plotmessig er filmen svært enkel: den onde trollmannen damodar (henchman for ein tafatt og latterleg dårleg jeremy irons frå nr. 1), mesterleg portrettert av bruce payne (min favorittonding på film! ingen får til å sjå så ubeskriveleg og lidenskapeleg ond ut som han - og mannen kan stå stokk i ro og gjere det!), har etter å i 100 år ha vore forbanna til å leve som ein vandaud, klart å finne eit legendarisk artifakt som gjev han uhorveleg mykje makt som han planlegg å bruke til å, vel, vere ond med (alt dette vert forklart i introsekvensen, eg gidd ikkje røpe noko. en må for øvrig berre elske den utruleg enkle motivasjonen til slike ondingar: å være ond. korkje meir eller mindre). folket i ismir får snusen i planane, og sender ut eit party med heltar for å stogge han og få fatt i artifaktet. den einaste lenka til einaren er altså setting og skurk. det finst ingen andre element som bind filmen til forgjengaren, og takk gudane for det.
slutten var litt for kjapp i vendinga, pluss at enkelte av scenane som utgjer han viste sterkare enn resten av filmen kor lavt budsjett produsentane hadde å leike med. men er ein britisk/litauisk samproduksjon, så er ein det...

skodespelarane er heilt greie. når det gjeld heltane er det sjølvsagt ingen oscarvinnande framføringar frå denne gjengen, men så er heller ingen av dei kjende b-skuespelarar (eg har svært god sans for å nytte ukjende b-skuespelarar som hovudpersonar i lågbudsjettsfilmar i staden for "stjerner"- det er trist med slikt drit t.d. michael madsen får seg til å spele i), men dei fungerer.
bikarakterane har eit og anna småkjend anlet; det mest kjende tilhøyrer roy marsden, som vi kjenner og elsker som commander dalgliesh i dei britiske krimseriane. marsden er heilt herleg som oberon, leiaren for magikarlauget i ismir.
kjærleiksinteressa til helten sjølv (krigaren berek i mark dymond sin skikkelse - mark kjenner vi så vidt igjen frå ei lita birolle i james bond: die another day, som mr van bierk, men som elles ikkje er gjenkjennbart frå noko som eg kan kome på - og eg fann ikkje noko nevneverdig på imdb heller) vert spela av clemency burton-hill, som leverer den svakaste rolletolkinga i filmen. lespinga hennar vart usedvanleg irriterande etter kvart, og det er grenser for kor mykje valpeauge ein tåler. eg vil ikkje kome inn på kva rolle ho speler i plottet, fordi det vil røpe for mykje, men det er ikkje ho ein ser filmen for, for å sei det slik.

sjølve partyet er samansett av krigaren berek, barbarberta lux (hello, nurse!), alvemagikerinna ormaline (hellooooo, nurse!!), hobittjuven nim, og druiden dorian. ingen dvergar, takk gud!! på reisen støter dei borti alt frå lichar til magmons, det fine er at filmskaparane nyttar vesen ein faktisk kjenner frå d&d, ikkje tull og tøys som i forgjengaren. i tillegg tør dei å faktisk ta livet av sentrale karakterar (eg seier ikkje meir), og la dei kule og tøffe heltane drite seg ut fleire gongar ( men ikkje misforstå - ikkje "haha"-drite-seg-ut; det finst ikkje slapstick i filmen, noko av det som var berande for einaren), og levere enkle men greie plot twists underveis. enkelte snarvegar tek dei sjølvsagt - det er ikkje nok mesterverk vi snakkar om her - men bortsett frå ein litt for planke slutt trekk ikkje desse noko vidare ned.

gullkornkommentar nr 1 frå filmen er levert av berek: "i bumbled into the trap like a farm boy on his first campaign". elles er filmen forbløffande fri frå cheesy one-liners, med eit og anna unntak frå tjuven pim, og "onde" replikkar frå bruce payne (men det er greit, for han er så OND!! nei, eg meiner det, det var ikkje sarkasme).

spesialeffektene varierer, men dei dårlegaste cgi-monstra er ikkje så dårleg at ein, vel, blir dårleg. igjen er det noko desidert dataspelaktig over dei (type cutscenes i baldur's gate 2), og takka vere denne gode samanliknina som heilt sikkert er med hensikt, overlever filmen dei.

i det heile ein heilt grei rett-på-video-sak, som styrer unna det pompøse og pretensiøse som ringenes herre-trilogien druknar i. då minnar den meir i utsjånad og kjensle om den siste harry potter-filmen; gråaktig filterbruk, fine naturbilete, dunkel bakgrunnsmusikk (som, igjen, minnar mykje om icewind dale-spela), og inga episk stirring utover horisonten (noko av det kvalmaste med ringenes herre-filmatiseringane). tilmed actionsekvensane er haldt relativt enkle og generelt sett fri frå fiksfakseri (men så er det ingen mûmakilar å svinge seg i her heller...). forfriskande å sjå sverdsvinging som ikkje baserer seg på asiatisk kampsport for ein gongs skuld. legolas og aragorn har visst svart belte i kung-fu, men det har korkje berek, pim eller dorian.

alt i alt ein forfriskande fantasyfilm, perfekt for late søndagar, men ikkje naudsynt noko ein trommar saman alle en kjenner for å sjå. ikkje ein film for alle, men eg var nøgd med filmvalet for ettermiddagen, og koste meg medan eg såg han.

-jbq.

lydspor: the herbalizer - something wicked this way comes

19 september, 2005

orsak, men nyttar De dette anletet...?

forskarar i sambandsstatane har no etter sigande utvikla ein teknikk som gjer at dei kan transplantere anletet til ein daud person over på nokon som har fått sitt eige øydelagd, i følgje electric news. artikkelen samanliknar prosessen, som tek 8-10 timar å gjennomføre, blir vald basert på hudtype, alder, kjønn og hudfarge. det seier seg med andre ord sjølve at det ikkje blir verdas lettaste sak å få seg eit nytt anlet.

funky.

det høyrest jo i utgongspunktet ut som ein fin måte å gje ulukkeramma attende livet, om enn med ein noko annan identitet, det lovar godt for folk på flukt frå lova med mykje pengar å kaste bort, eller ein heil bråte nye darkman-filmar.

det som uroar meg er at legen som oppfann teknikken leigde face/off på video som ein del av researchprosessen sin...

"hello, doctor. i hope you don't mind: i took a few of your groovy painkillers. i'm just enjoying some of your greatest hits here. oh god, this is excellent. oh, bravo. bra-fucking-vo." --castor troy, face/off

ein skjulestad?

eg vil ha ein kunstnerkafé. ein beatkafe. ein kafé der eg kan hive ut folk eg synast er teite. sukk.

høgt under taket, veggar i rød murstein, golv på fleire nivå, med enkelt stålrekkverk langs trappetrinna.

mørkt heilt bak i lokale (ja, faktisk eit eige rom heilt bak til dette) for dei som ynskjer det, og store vindauge heilt foran for dei som ynskjer å sjå på folk som går forbi.

for å avstandsdøme dei, sjølvsagt.

der folk anten held kjeft og skriv på noko, eller sippar skeptisk til kaffien sin medan dei skular olmt på alle andre. eller folk bablar i veg om intellektuelle, eller i alle fall kvasi-intellektuelle, tema.

dei som bablar 100% intellektuelt vert hiven ut. vi kan ikkje ha slikt pakk rekande rundt.

der kan vi sitte, i ly fra resten av verda, og forbanne alle pappskallene der ute (ja, for dei har sjølvsagt ikkje adgong her)

sukk..

det einaste eg er redd for er at staden skulle verte overfyld med dødsseriøse kunstnartypar. for dét er sjølvsagt ikkje føremålet, sjølv om det er ein kunstarkafé...

televisert dumskap

eg har i seinare tid fornya mitt hat mot søppeltv (hovudsakeleg på tvnorge og tv3) grunna auken i mengda kjendislivprogram. (eg har med frykt og beven oppdaga at vi har ein heil kanal med program som berre handlar om kjendisliv... heldigvis er det ingen som tvingar meg til å sjå på den. eg skal også unngå å namngje kanalen, for å skåne potensielle lesarar av vevloggen min).

eg ser med uro på denne utviklinga; denne flommen med slike hjernedaude fjernsynspostar, som ikkje har nokon som helst å bidra med, og appellerer utelukkande til voyeurinnstinktet i kvarmannsen, slik som med enkelte formar røyndomsfjernsyn, som big brother. kva faen?! eg drit vel i at mischa barton drikk seg full på fest og pular kjærasten i heisen sjølv om ho ikkje er 21 eller kva enn, eller at nicky hilton har heile fem vesker av eit eller anna dritdyrt fjomperikingmerke, medan det berre er vanleg å ha ein eller to av denne veska i hollywood! det har ingen ting å seie; at folk bryr seg om slikt er meg heilt uforståeleg. noko er seriøst i vegen med verda.

om ikkje nokon snart tek ei hagle til salongen til han oppbola, homofile stylisten på tvnorge, og stoppar den "sjarmerande" lespinga hans... men vent, kva er det eg seier, eg treng jo ikkje å sjå på. men nokon gjer det, og om dette ikkje er fordummande fjernsyn, så veit ikkje eg. det oppfordrar iallefall til blind vald, eg er sjølv pasifist, men merkar at det rykkar i avtrekkarfingaren kvar gong eg kjem over ein eller annan avdanka d-kjendis som sit og humrar medan han/ho fortel anekdotar om ein meir kjend kjendis som har "puppeslippa" eller snorta kokain gjennom ein £5-setel, sidan dette er einaste måten vedkommande klarar å skvise seg inn i rampelyset på.

det neste blir vel: "kristoffer joner og trond kvist - fulle på garage, medan pia tjelta sitt bryst ramla ut av kjolen på galla i grieghallen!" "ane dahl torp har meir enn fem par sko!" "og du skulle sett anletet på dorthe skappel då toppen bech ankom festen i same antrekk som ho!" på fjernsyn i staden for berre i se&hør... tenk det, då, "se&hør-tv!" kan du tenkje deg noko vondare?!

nei, eg trur faktisk at grunnen til at det appelerer så sterkt til det norske publikum er at vi ikkje er så sabla glamorøse her borte, uansett kva dorthe skappel eigentleg trur. eg meiner, vår mest kjende modell er überskanken aylar. det er heilt utruleg; eg hadde ikkje rørt i den dama med eldtang, eg finn ho og alt ho står for forkasteleg. men då ho dukka opp på nattklubben metro sin wannabe-playboyfest strauma bergensarane til får å få sjå ho. fordi det er det næraste vi kjem glamour i noreg; ein avdanka pornoskodespelar med seriøse vrangforestillingar om seg sjølve.

det irriterer meg; glamour er noko vi ikkje burde trenge; det har inga hensikt og inga verdiskapande effekt på samfunnet. likevel er det noko folk hungrar etter.

kjendisliv meg i rauva. nok eit bevis på forfallet av den kollektive medvita.

ein annan som har bemerka seg denne utviklinga, er justin achilli, tidlegare utviklar av vampire og min tidlegare arbeidsgjevar (der "tidlegare" er stikkordet.. eh... eg drit i kva folk seier, ho låg på bestseljarlista til amazon for pokker!). mannen er kjend for sine utbrot med eder og galle, og hadde dette innlegget på white wolf sin vevlogg no nyleg.

lydspor: camera obscura - suspended from class

filmfestivalen i toronto

look both ways av den australske regissøren sarah watt, har vunne ein av dei gjevaste prisane ved filmfestivalen i toronto, discovery award.

filmen, som handlar om korleis fire vener som slit med liva sine etter å ha opplevd ei grufull togulukke, er ein lågbudsjettsfilm laga på AUS $3,2 millionar, og er spelefilmdebuten til watt, som tidlegare har laga ei rekke animerte kortfilmar.

gnistrande kjekt å sjå at det nyttar, berre ein har trua og ein god visjon, sjølv på andre sida av kloden!

den aller gjevaste prisen gjekk til den sør-afrikanske filmen totsi. filmen, regissert av gavin hood, handlar om ein pøbel (ein tsotsi, eller "thug"), som finn eit forlatt spedborn i bagasjerommet på ein bil.

presseprisen gjekk til sør-koreanske kang yi-kwan, også debutant om ein skal tru imdb, for sa-kwa, historia om "ei emosjonelt skada kvinne som søkjer etter ekte kjærleik" (eonline.com).

det er kjekt å sjå at filmfestivalen i toronto, som mange ser på som fyste indikasjon på korleis oscar-utdelinga kjem til å sjå ut, prisgjer slike smale og interessante filmar over dei typiske, hjernedaude hollywoodklisjeane.

sjølv om alle som interesserer seg for film veit at oscar-utdelinga er ein einaste stor vits, kan det love godt om oscar-utdelinga vel interessant i staden for politisk i år (sjølv om mitt misogynistiske og misantropiske sjølv ikkje tvilar eit sekund på at sa-kwa er med av politisk korrekte årsakar).

og det hadde vore kjekt om grisar kunne fly, lenin kom tilbake, og kate moss inviterte meg på narko-sex-orgiane sine.

for meir om filmfestivalen i toronto: google news

om film

eg skreiv dette til profilen min på geriljafilm.com, og synast det var litt fint, så eg hiv det opp her også. eg gidd ikkje legge inn html-tags, mind you
:-P

How I got into film

I remember very well how I became passionately interested in film.
When I was a kid I enjoyed nothing more than brainless entertainment, usually in the form of cartoons courtsey of Disney or Warner Brothers (I do still love the Looney Tunes today, mind). My favourite film was Disney's Robin Hood cartoon, and I would watch it again and again. Apart from the odd James Bond-flick (and, I recall, a fateful viewing of Critters II at a far-too-young age), I didn't really care for proper films. I wasn't one of those guys who got their first Super-8 in kindergarten; I liked comics and drawing, and that was pretty much it.

Sometimes we would rent a movie, though. Usually it was Police Academy (today I shudder at the thought), or even The Pink Panther or something (probably the most intelligent stuff we saw), but sometimes we would come across something real. Like Das Boot, though I was far too young to enjoy or understand it until many, many years later; or Star Wars (that I actually forgot that I had ever seen until I was 16!); or even Indiana Jones.

This one time - I remember where it was and with whom, but not exactly when - some absolute legend came back with this film he'd liked the cover of. It was called Blade Runner. I remember it so well:
my skepticism in the beginning,
the way I was gradually drawn into and compelled by it, how I was eventually completely stunned and baffled at it. I can't point out exactly what it was that I really fell for,
but it was definitely the combination of expert storytelling, stunning visuals (unlike anything I had ever seen), fantastic performances (Rutger Hauer's is one of the best in motion picture history, in my opinion); and maybe most importantly: a fantastic story that forced you to think. And that was what was so new about it:
I had to think. I had to pay attention to understand the plot - something you never had to do with cartoons or Police Academy, and something
I was unaware of was a requirement in certain things. I mean, I had read Lord of the Rings and stuff like that,
I knew that literature was demanding at times, but not film.
In addition, the film opened up a whole existensialist thought process in me that I'd never, well, thought about.
I can definitely say that it changed me. I didn't immediately grow up or anything of the sort, of course, but it certainly opened my mind and broadened my horizon. I knew, then, that I wanted to make film.
I wanted to tell stories.

Years later I would rent Blade Runner again, remembering my fantastic experience, and be horridly disappointed. This wasn't the film I had seen! This was crap! As it turned out, it had been the Director's Cut edition I had first seen: this was the theatrical release... Hitherto I have always stayed away from the original.

filmomtale: "the tomb of ligeia"

skrekk"meisteren" roger corman har produsert uendeleg mange filmar, derav stort sett meisteparten er drit. men med jamne mellomrom har innimellom-geniale mannen produsert gullkorn som the dunwhich horror. det han regisserte kan kallast interessant på det beste, men i dag såg eg ein av hans filmar som rett og slett må kallast eit meisterverk.

the tomb of ligeia kan synast som nok ein vincent price-speler-i-edgar allan poe-filmatisering, som den litt skuffande masque of the red death (1964) (også av roger corman, hvis enkelte glimrande replikkar frå price er det einaste som reddar filmen) ved fyrste augekast.

men neida!!

her leverer price varene, og ein eksepsjonelt god kvinneleg hovudrolleinnehavar, elisabeth shepherd, bidrar med å gjere filmen både spanande og interessant. shepherd, hever seg elegant over typiske kvinnelege skodespelarar i denne sjanger og periode, og trass i min kjærleik til price er det det definitivt ho som stel showet. mellom dei to sat eg og lo for meg sjølve av dei glitrande rolleprestasjonane deira.

handlinga er enkel, henta frå edgar allan poe(så klart): den mystiske og mørke verden fell (price) bur i eit forfallent kloster, der han lev i skuggen og saknar den daude kona si. enter kvinneleg hovudperson rowena(shepherd) reint tilfeldig (eller...?) ramlar innom (bokstaveleg tala), saman med sin velmeinande men litt tomsete ven christopher (john westbrook, som vi kjenner som stemma til treebeard i lord of the rings-teiknefilmen frå 1978. han speler også the red death i masque of the red death, skjønt han er ukreditert), som det viser seg kjenner fell. rowena fell umiddelbart for den mystiske (og kjekke) fell, og bestemmer seg for å få han, noko ho til slutt gjer. eller...? spøkjer det i det gamle klosteret? er ikkje fell si kone ligeia daud likevel? er det hokus-pokus på ferde, eller berre eit spel frå fell si side, slik christopher meiner? denne dualiteten i historia er det som gjer ho interessant og spanande. og det at filmen ikkje er noko særleg forutsigbar, slik andre filmar i sjangeren og perioden som regel var (også andre poe-filmatiseringar), gjer at du forsøkjer å gisse slutten heile vegen til du kjem til han. visse friheiter med historia er tekne, men det er greit, det funka fint i witchfinder general (1968) og det funkar her!

filmomtale av "factotum"

eg skreiv for litt sidan ein filmomtale av factotum på imdb, som eg tenkte det kunne vere kjekt å poste her. den er for øvrig "hovudkommentaren" til factotum på imdb for augneblinken, så hiv deg i veg dit for å stemme over kor utruleg nyttig du fann kommentaren! (men som alt anna på imdb så kan eg alltids takast med ein spade salt)

uansett, her kjem han:

An excellent interpretation of Bukowski that truly captures the essence of his writing, 7 September 2005

Author: JackBQuick from Norway

Bent Hamer has become one of the most celebrated Norwegian directors of recent times that DIDN'T spawn from the Norwegian new wave that helped lift the average quality of Norwegian film production out of the quagmire it was in. He was one of the few who was worth keeping around of the previous generation, and one of the few who didn't need to be influenced by Detektor (2000) or Mongoland (2001).

With titles such as Eggs (1995) and Salmer fra kjøkkenet (2003) he has long since established himself as a more than competent director with the ability of transferring emotion to film without losing credibility or affecting the narrative disfavourably. Factotum is no exception.

Factotum is the absolute opposite of the trend in Norwegian film making, the feel-good comedy wave that has swept the scene, and is quickly becoming redundant. If the scene does not renew itself and develop, Norwegian film making will end up the way it did pre-the new wave. Or then again, it mightn't. We still have Bent Hamer, and he has yet to make a film with Kristoffer Joner who, despite being one of our best actors, is also the most abused, appearing in pretty much everything that comes out. That is, with the exception of Hamer's work. Thankfully. May it stay that way. Bent Hamer might possibly be the best contemporary Norwegian director there is.

Now, regarding Factotum. Casting Matt Dillon, despite the critique this move has received, was a stroke of genius. Many feel he was wrongly cast (for instance, because he is not as ugly as Bukowski was. What the hell kind of argument is that, anyway?), but this truly is a misconception. Dillon manages to summon up the very essence of Henry Chinaski; his attitude, his stance, his walk - after seeing this film I doubt anyone else could ever play Chinaski again; never mind Barfly. Dillon looks atrocious; like a shadow of a former self, so marinated in alcohol and defeatist attitude that he can do nothing else in the world but indulge in these two sins. Oh, and live to write about it. This is not a pretty-boy who will melt teenage girls' hearts. This is low-life, urban white-trash America. This is Henry Chinaski. And what he does - in perfect harmony with Hamer's movie-making magic - is to convey that emotion so brilliantly well to the audience. I personally had previously only had three powerful resonance effects after films in the past (I suppose I am too jaded for it to be a generality): Requiem for a Dream and the two versions of Insomnia (the Norwegian Erik Skjoldbjærg-original with Stellan Skarsgaard, and Cristopher Nolan's remake, with what must be dubbed Pacino's greatest performance to date). The latter two made me feel like I hadn't slept for a week. Factotummade me feel like I had been drinking for a week. And I badly needed another drink when I came out of the theater. This is a truly amazing experience, and as far as I am concerned, a very rare event. This alone was worth watching the film. Woe unto the US if it is released directly on DVD - the American audience deserve to see it on the silver screen.

As far as the story goes, most of it follows Factotum pretty closely, with a few changes and updates (the story is set to modern day), with influences from a good selection of Bukowski's additional writing. As far as dubbing the book "the weakest" (ref. these forums) and wondering why Hamer and producer Jim Stark chose to filmatize this one out of the bunch, it is, in my observation, the book that best exemplifies Henry Chinaski, and thusly serves best as a cross-section of his existence. Post-Office or Women would have been too thematic, and Ham on Rye mainly details his upbringing. Factotumwas the logical choice.

To close, I am not naming this the best film I have ever seen, or anything of the like, but it is still truly a masterpiece, a perfect rendition of slow-paced, low-life urbanity and alcoholism, and an excellent interpretation of Bukowski's writing. If you are lucky enough to see it in the theaters, you should do so - at least if you are a long-time fan, or only passing reader, of Bukowski.

Free to those that can afford it, very expensive to those that can't.

lenker:

tidlegare postar:

arkiv: